Duela urte bat gutxi gora behera lagun bat, olerki bat eskatu zidan bere gereziondo japoniarraz hitz egin zuen, baina euskara. Bera, haurtzarako nire laguna, argaski bi bidali zizkidan. Ordua da, blogen ipintzeko olerki hau Josearentzat.
Gereziondo hau Oiartzun bizitzen da. Euskalerriako herri polt bat.
Olerkiak nik Gaztelaniaz idazten ari naiz, hogeita hamar urte daramat Madrilen eta pixkana, pixkana hurbiltzen naiz gure hizkuntzara. Oso zaila da niretzat baina saiatzen ari naiz. Agindutakoa zorra da eta ez dut ahaztu Josean!
(Hace más o menos un año que un buen amigo de la infancia me envió unas fotos sobre su cerezo japones de su casa de Oiartzun, y me pidió que contara la historia en euskera. Yo llevo treinta años en Madrid y escribo en castellano mi poesía, pero despacio despacio he intentado hacerlo con cariño. Lo prometido es deuda, espero que le guste.)
Japoniako gereziondoa ( El cerezo japonés)
Nire etxe ondoan dagoen japoniako gereziondoa
bakarrik aste batez loratzen da.
Bakarrik aste bat.
Nire etxe ondoan dagoen japoniako gereziondoa
bere lur japoniarretik urrun bizi da.
Hemen dauzkagun gure lurrak berdeak dira
eta badaki gure lurrak bereziak direla,
bere sustrai luzeak hondaratzeko.
Gure milaka urteko lurrak bereak bezalakoak dira
eta baita hizkuntza hori esateko.
Isabel Montero
El cerezo japones que está al lado mi casa
solo florece una semana.
Solo una semana.
El cerezo japones que está al lado de mi casa
vive lejos de su tierra japonesa.
Aquí tenemos nuestras tierras verdes
y sabe que nuestras tierras son peculiares
para encallar sus raíces.
Nuestras tierras y las suyas son milenarias
como también la lengua para decirlo.
vídeo subido de internet, Jabier Muguruza
No me gusta la poesía porque es mentirosa…